Påskens drama
Som esel ble jeg født på denne jord
verdiløs og foraktet av meg selv
uverdig, men visst kallet likevel
Jeg bærer mer enn noen kanskje tror
Jeg kaltes til å bære alles mester
til jubelrop før dagen ble til natt
Om enn unnselig, liten og forhatt -
Gud red et esel, ikke stolte hester
Jeg inngår i det store skuespill
om lidelse og død og håp som svinner
når mørkets hersker styrer som han vil
Om Gud som kaller esler, menn og kvinner
Forrådt og pint, men nådig, sterk og mild
Om lys som ikke mørket overvinner
1 Forsoningslære
Om lys som ikke mørket overvinner
Det snakkes snart i ett om påskeunder
om død som skal bli liv og stort vidunder
Klisjéer tryllebinder menn og kvinner
Det prekes om en frelser og forsoner
Jeg ser ikke logikken de forkynner
Kan løsepenger sette fri fra synder
Jeg må visst ha det inn i små porsjoner
At smerte kan gi liv har jeg erfart
til verdens beste fole ble jeg mor
Det er da likevel litt mer enn rart
de ikke klarer seg med færre ord
Men jeg bør tie, er nok mindre smart
Som esel ble jeg født på denne jord.
2 Asen
Som esel ble jeg født på denne jord
et primitivt og enkelt lite dyr
Hvert fokus på meg selv jeg stille skyr
Jeg trives best i stallen der jeg bor
Jeg rødmer når jeg hører noen le
Da hater jeg min usle eselham
Jeg tør ikke bli sett i all min skam
men har det greit om jeg får gå i fred
Men også jeg blir tatt av fantasier
når dagens arbeid avløses av kveld
Tenk om jeg våget tråkke nye stier
Vil være mer enn trekkdyr for en trell
Men hver slik skamløs lengsel jeg fortier
Verdiløs og foraktet av meg selv.
3 Kall
Verdiløs og foraktet av meg selv
Jeg vet at jeg ved bare tanken svikter
når jeg begjærer mer enn livets plikter
en eseldrøm bør være triviell
Men paradokser preger visstnok livet
Begjær kan sprenge selv fysikkens rammer
Og livstrær kan bli kors, med øks og hammer
Har Gud selv kanskje mistet perspektivet
Jeg klarer ikke se min egen vei
men prøver tro på mere enn meg selv
«Løs eselet, og før det hit til meg»
Hør, Herren byr meg myndig ta farvel
med gammelt liv, tenk lille, usle jeg
Uverdig, men visst kallet likevel
4 Feighet
Uverdig, men visst kallet likevel
Har alle virkelig en viktig plass
om født i trange kår eller palass
Hva er jeg prisgitt – nåde eller hell
Jeg hører jeg er kallet, tør jeg slippe
de bånd som binder, la meg selv bli fri
Jeg vil, men nøler usikkert fordi
min tro er langt fra sikker som en klippe
Jeg ønsker våge Åndens nakenhet
bli sett som den jeg er og var i fjor
med skammen over alt jeg ikke vet
Men tør jeg tro på Edens blomsterflor
På løfter fra hver eldgamle profet
Jeg bærer mer enn noen kanskje tror
5 Tvilens lengsel
Jeg bærer mer enn noen kanskje tror
Kom Gud til jord som alles gode hyrde
Hva om han kanskje heller er en byrde
Er byrden lett om han er far og bror
Min tvil er sterk, og gjør meg feig og svimmel
Jeg segner under tyngden uten tro
Kan jeg vel bære han som bygger bro
fra stor til liten, og fra jord til himmel
Men selv i eslers tvil er det en lengsel
- Jeg ønsker å ta del i kongers fester
bli løslatt fra uverdighetens fengsel
Vi er her alle som hverandres nester
Jeg gir meg hen til folkemengdens trengsel
Jeg kaltes til å bære alles mester
6 Skjør lykke
Jeg kaltes til å bære alles mester
Og tenkte at jeg skulle settes fri
Men håpet gikk så alt for fort forbi
Igjen står bare palmetrærnes rester
Var gleden den gang bare et bedrag
der kongen var den eneste som visste
at lykkens boble snarlig måtte briste
og avløses av død og nederlag
Kan bare illusjoner gjøre glad
Må lys i verden alltid bringe skygge
Kan ingenting få ende bare bra
Om nå jeg hadde visst jeg ble forlatt
da ville jeg i tide kunnet rygge
fra jubelrop før dagen ble til natt
7 Langfredag
Til jubelrop før dagen ble til natt
begynte jeg å tro på illusjoner
om Davidsriker, gull og kongetroner
der alle fikk bli fri som var besatt
Men hvordan kan jeg nå vel tro på noen
når han som nylig løste meg skal dø
Vel snakket han om liv av ørsmå frø
men jeg ser ingenting, har mistet troen
La vær’ å sparke når jeg ligger nede
Hvert flosklet ord om offer gjør meg matt
Er det blitt synd å ønske bare glede
Jeg prøver sove over sjelens natt
Vil helst bli løst av dagslyset i stedet
om enn unnselig, liten og forhatt.
8 Strykkarakter
Om enn unnselig, liten og forhatt
jeg kjemper uavlatelig og sta
Jeg vil så gjerne bare ha det bra
Hvert ord om smertens mening lyder platt
Jeg higer etter ære, gull og glitter
og drømmer uopphørlig om å bli
litt større, bedre, ha no’ klokt å si
Har gjort meg selv avhengig av kreditter
Er mammon likevel den største Herre
Jeg står til stryk på Satans mange tester
Om ikke det er galt, så enda verre -
forakter jeg i smug den store Mester
fordi han kom så maktesløs dessverre
Gud red et esel, ikke stolte hester
9 Vantro
Gud red et esel, ikke stolte hester
Han valgte meg, den unge eselhoppen
Så hvorfor all min såre skam i kroppen
Patetisk selvmedlidenhet forpester
Er han jeg bar til jubelrop fra mange
et offer, eller sviktet han oss alle
Skjer nå, det aller verste syndefallet
hvor frelseren er både Gud og slange
Hva følger etter denne lange dag
Får lidelsen et salig etterspill
Ser jeg et håp i kongens ansiktsdrag
Er han en frelser eller imbesill
Ett gir meg langt fra bare velbehag
-Jeg inngår i det store skuespill
10 Fremtidsperspektiv
Jeg inngår i det store skuespill
Om enn min rolle ikke synes størst
er jeg blant dem som ser det hele først
Får kanskje plass i fremtidens postill
Hva gjør jeg der, om allting ender galt
Jeg håper jeg blir ansett som fiktiv
og ikke bare hånet som naiv
når dette her en gang blir gjenfortalt
Er selvopptatt ved korset, foran ham
En trøst når illusjonene forsvinner -
at ikke jeg må være påskelam
Ble lammet bare født for å gi minner
om mørkets makt og troens såre skam,
om lidelse og død og håp som svinner
11 Rød jord
Om lidelse og død og håp som svinner
Jeg lar meg ta av mørkets sang og savn
Det onde skjer på nytt i Gud sitt navn
når en som elsker boltes fast til pinner
Er det forgjeves at han lar seg dø
Jeg undres om han selv er full av tvil
forpint i smerte, svekket og febril
Han blør fra siden, jorden farges rød
Han går i døden uten garanti
gir slipp på retten til å være til
Selv dømt, fordi han ville sette fri
Kan hende nå på vei til satans ild
For lite kan man sikkert forutsi
når mørkets hersker styrer som han vil
12 Kristi blod, utøst for deg
Når mørkets hersker styrer som han vil
når kjærlighet for n’te gang korsfestes
Når tilliten og troen selv forpestes
når lys og liv i sannhet står på spill
Da står jeg der hvor alle veier møtes
Et kors forbinder himmelen med jord
forbinder øst med vest, og sør med nord
forbinder dem som slår med dem som støtes
Jeg blir et barn som dier fra et sår
lar blodet bli en kraft som sammenbinder
meg selv med han som kanskje gjenoppstår
Om smerten enn formørker og forblinder
jeg klamrer meg til løfter fra i går
om Gud som kaller esler, menn og kvinner
13 Fri?
Om Gud som kaller esler, menn og kvinner
går myter, salmer, sagn og fantasier
Langfredag er en dag med fødselsrier
mens søndag helst skal sprenge fosterhinner
Jeg vet de sier at han er oppstanden
at han er Herre over dødens makt
Jeg ønsker det er sant som det er sagt
men tvilen gnager – hvem var denne mannen?
Det ropes vi er fri for død og synder
Men jeg forvirres - fortsatt stemt i moll
Er Gud allmektig, alle tings formynder?
Bør sikkert være glad og lattermild
men klarer ikke takke Gud for vold
Forrådt og pint, men nådig, sterk og mild
14 Korsets lys
Forrådt og pint, men nådig, sterk og mild
lot seg korsfeste, var det overmot
Det sies at han dermed gjorde bot
For hva? Fordi så mange var gått vill
Dessverre ser jeg mest en logisk brist
Allikevel er troen kanskje næret
Han sviktet ikke enn da tvilen tæret,
lot meg bli ett med ham, som treets kvist
Om solen aldri mer går opp i øst
Om mørket skjuler morgendagens spor
Om evig vinter følger etter høst
- Han var før lys ble til, et Ord
Nå bærer korset både Ord og trøst
Som esel ble jeg født på denne jord
15 Påskens evangelium
Som esel ble jeg født på denne jord
verdiløs og foraktet av meg selv
uverdig, men visst kallet likevel
Jeg bærer mer enn noen kanskje tror
Jeg kaltes til å bære alles mester
til jubelrop før dagen ble til natt
Om enn unnselig, liten og forhatt -
Gud red et esel, ikke stolte hester
Jeg inngår i det store skuespill
om lidelse og død og håp som svinner
når mørkets hersker styrer som han vil
Om Gud som kaller esler, menn og kvinner
Forrådt og pint, men nådig, sterk og mild
Om lys som ikke mørket overvinner